Avstand til januar

Kanskje er januar altfor langt borte. Kanskje er fire måneder akkurat nok tid til å bli trøtt av ord på en skjerm, nok uker til å tro at ordene er oss, og at ordene ikke er nok. Fire måneder er 120 dager, og jeg vet hvor lenge det er når en av oss er milevis unna. Noen av disse 120 dagene kommer det til å føles som om ingenting har skjedd, som om vi aldri møttes. De er de lette dagene. De vanskelige er de der du husker oss, husker at vi har møttes, ligget og snakket om hvor kjedelig det er å ville forandre seg, ville bli bedre, men ikke finne en person å forandre seg med. I blant disse dagene vil andre defineres av alt annet enn oss, av grå ting som det at lampen summer, kjøleskapet surkler, og at været utenfor er matt og muggent. Lange dager kommer, der du prøver å glemme at vi dro på den festen, så hverandre, ble sittende sammen og nyte hvor uinteresserte vi var i å snakke med de andre; at vi endte opp med å sykle hjem til deg, at jeg la meg ned i senga di og skjøv vekk dyna og trakk deg inntil meg og vekte deg opp fra en slags dvale, en emosjonell dvale du hadde vært i altfor lenge, og sa du ville ut av. Du ville føle, du ville føle noe stort for en annen person igjen, og selv om jeg visste akkurat hva du mente: hvor mye tør vi egentlig kjenne på? Hvor mye tåler vi før vi feiger ut? Vi ville begge ut, men nå når vi står hver for oss og hutrer, ikke kan få varmet hverandre nok… da er 120 lange dager til med dette nok til å gi hvem som helst lyst til å gjemme seg, glemme heller enn å huske. Det hele er så forståelig. Men hva hjelper det å forstå hva en redd for? Til slutt så vi vil jo rives med, vi vil miste kontrollen, uten at vi vet verken når eller med hvem vi også bør hanskes med savnet, med ventingen. Ensomheten en kan dele på, midt i en forelskelse.